Kvinnekroppen gjennom 2000 år

Har bare lyst til å kommentere den historiske kjønnsoppfatningen.
Den er relevant for hvordan kvinnekroppen har blitt forstått de siste 2000 år.

Tokjønnstankegangen springer ut av en tankemåte muliggjort ved løsrivelsen fra den antikke legevitenskap og framveksten av den moderne anatomi. Utviklingen av den moderne anatomi skyter fart på 1500-tallet.
Det nedenfor stående belyser hvordan synet på kjønn og kropp var før tokjønnsmodellen, den gang kroppen kun hadde ett biologisk kjønn.

Eldre og nyere tenkemåter om menn, kvinner og kjønn ligger i stor grad på et retorisk plan. Analogiens forklaringskraft til å uttrykke hvordan verden oppfattes ble utdefinert med opplysningstiden. Før opplysningstiden ble verden beskrevet ved hjelp av analogier. “Alt er ‘som’ noe annet”. At kvinnekroppen ble oppfattet som analog til mannskroppen blir således forståelig, ut fra det retoriske utgangspunktet for beskrivelse av forholdet mellom kjønnene.
Språket begrenset til en viss grad tankemønstre fordi det ikke fantes egne ord på kvinners kjønnsorganer. Som eksempel kan det nevnes at det først på 1700-tallet kommer andre ord i bruk om kvinners eggstokker enn “kvinnelige testikler”.

Middelalderens lærde var influert av antikkens lærde og deres syn på kjønn og kropp. Antikkens lærde hevdet at kvinners og menns genitalia var like. Galenos av Pergamum hevdet det på 100-tallet e.Kr og Nemesisus, biskopen av Emesa, hevdet det på 300-tallet e.Kr. På 100-tallet e.Kr. utformet anatomikeren og fysiologen Galenos det som siden har blitt kjent som den klassiske ettkjønnsmodellen.
Mennesket blir av Galenos oppfattet som det mest fullkomne av alle dyr, men kvinnen er mindre ufulllkommen enn mannen. Kvinner og menn representerer således det samme, de har de samme organene. Forskjellen er plasseringen i kroppen.
Aristoteles skal ha hevdet at kvinnen kroppslig var en “...lemlestet, kraftløs og ikke funksjonsdyktig mann. Aristoteles skal også ha ment at:”All of the male organs...are similar in the female except that she has a womb, which presumably the male does not.

Denne oppfatningen av kvinnekroppen som en ufullstendig mannskropp førte til at det ikke var noe kroppslig skille mellom kjønnene. I et hierarki av dyr stod mennesket på toppen. Kvinnen stod lavere enn mannen, fordi hun var en mindre fullstendig utgave av mannen. Kroppen var ikke stedet det egentlige kjønnet kunne finnes. I en tid hvor menn og kvinner representerte gradsforskjeller av den samme biologiske kroppen, ble kjønnet i liten grad relatert til kropp og mer relatert til en sosial rolle.

Ettkjønnsmodellen så ut til å opprettholde sin gyldighet gjennom overgangen til kristendommen og middelalderen. Engelske, franske og tyske middelalderkommentatorer opprettholdt tankegangen om menn og kvinners kroppslige likhet. Antikkens lærde, som Galenos og Soranus, ble fortsatt lest helt fram til 1600-tallet.

Oppfatningen renessansens lærde hadde av kroppen (ettkjønnsmodellen) var ikke en eksklusiv kunnskap, tuftet på menns forestillinger om kvinnens kropp. Kvinner som i renessansen skrev om jordmorkunst og reproduksjon stod for de samme synspunkter mannlige anatomer forfektet. Disse synspunktene kan ha vært allmenne forestillinger om kroppen.

Det virker kanskje underlig for nåtidsmennesker at Aristoteles, Galenos og deres respektive samtid, ikke reagerte på det som i dag oppfattes som lett synlige kjønnsspesifikke kroppslige forhold f.eks. menstruasjon og seduttømming. Kroppsvæskene ble imidlertid sett som analoge i menn og kvinner.

Utskilling av kroppsvæsker inngikk i en kroppslig modell hvor kroppen til en hver tid søkte å oppnå likevekt. Menn hadde mer “hete” i kroppen enn kvinner, som var “kjøligere”. Dette førte til at utsondringen av kroppsvæsker det ble overskudd av var forskjellig hos menn og kvinner. Neseblod, hemoroider, sæd, svette og menstruasjon ble således sett som uttrykk for samme korporlige behov for å opprette likevekt. Blødende hemoroider hos menn og kvinners menstruasjon kunne således oppfattes som analoge utsondringer. Reproduktive kroppsvæsker som sæd og menstruasjonsblod ble sett som deler av et stort kroppsvæskesystem, og ikke relatert spesielt til forplantningen.

På 1500-tallet ble troen på kunnskap ut fra det observerbare ved kroppen sterkere. Snarere enn å søke kunnskap om kroppen i antikkens litterære arbeider, foretok man disseksjoner av døde mennesker. Anatomer som Andreas Vesalius, Renaldus Columbus og Falopius tok avstand fra tidligere anatomers arbeider. Illustrasjoner av kroppens anatomi ble viktige kilder for å formidle hva som faktisk kunne iakttas i kroppen. Et av de mest sentrale verk i så henseende er Andreas Vesalius’ De humanis corporis fabrica fra 1543.

Den nye anatomien førte ikke umiddelbart til en endring av synet på kropp og kjønn. I stedet ser det ut til at anatomien ble benyttet til å bekrefte at likheten mellom kjønnsorganer, og dermed ettkjønnsmodellen faktisk kunne iakttas.

Etter at anatomene på 1500-tallet begynte å interessere seg for hva som kunne læres av å betrakte og beskrive kroppen, ser det ut til at legevitenskapen i større grad regnet fysiske egenskaper ved kroppen for å være av betydning ved kjønnsfastsettelse.

De biologiske kjønn slik vi forstår dem i dag, ble skapt en gang i løpet av 1700-tallet. Fra 1700-tallet og framover har man betraktet manns- og kvinnekroppen som to gjensidig eksluderende biologiske kjønn. Kroppen som stedet hvor det egentlige kjønnet kan finnes, med to biologisk gjensidige ekskluderende kjønn er således en ganske sen idé. Det er kun de siste knappe tre hundre år hvor et reelt skille mellom biologisk kjønn og sosialt kjønn kan sies å være dominerende.

At kvinner ejakulerer passer fint inn i ettkjønnsmodellen hvor menn og kvinner er gradsforskjeller av samme kropp. De siste 300 årene har imidlertid forskjeller blitt betonet mer enn likheter, noe som sikkert har bidratt til å underkommunisere kvinnelig ejakulasjon.

Den nye anatomien førte ikke umiddelbart til en endring av synet på kropp og kjønn. I stedet ser det ut til at anatomien ble benyttet til å bekrefte at likheten mellom kjønnsorganer, og dermed ettkjønnsmodellen faktisk kunne iakttas.
Dette kan vises med denne illustrasjonen fra Andreas Vesalius’ De humanis corporis fabrica fra 1543, hvor kvinnens kjønnsorgan er fremstilt forbausende likt et mannlig lem (se illustrasjon)

Kilder: Laqueur, T. 1990. Making sex : body and gender from the Greeks to Freud. Cambridge, Mass., Harvard University Press.

Sandmo, E. 1995. "Et virkelig mannfolk". Teorier om kjønn i det tidlig moderne Europa. Historisk Tidsskrift nr. 4: 477-507.

Foucault, M. 1991. The order of things. An archaeology of the human sciences. London, Routledge.

Illustrasjon: Saunders, J. B. d. M., Charles D. O'Malley 1950. The illustrations from the works of Andreas Vesalius of Brussels. With annotations and translations, a discussion of the plates and their background, authorship and influence, and a biographical sketch of Vesalius. New York, Dover Publications Inc.