Tilfeldig?

Lena bestemte seg for å ta bussen til byen – det var en av de uutholdelige varme ettermiddagene i hovedstaden. Ventende på busstoppet rett ved Ikea kikket hun oppover den samme bakken hun hadde kommet fra. Over asfalten lå det en dirrende dis av varm luft og bak bussene som kjørte oppover bakkene var det som luften kokte og bølget slik at det var vanskelig å få med seg budskapet på reklameplakatene under bakruten.

Hun kjente svetten sildre mellom puppene og ned til navlen, hvor dråpene ble liggende et øyeblikk og kile henne iskaldt før de trengte seg videre nedover gjennom det allerede gjennomsvette bedet av kortklipt, men mykt krøllete hår før det forsvant inn i den rosa kløften hennes og ble borte på ubestemmelig vis. De andre som stod rundt henne og balanserte på fortauskanten mens de ventet på bussen, prøvde å se ut som de var uberørte av den intense varmen og stillestående luften. Nærmest i ørska merket hun at hun gikk om bord i bussen, viste fram månedskortet og satte seg. Helsfyr, Vålerenga og politihuset var bare vage luftspeilinger på den korte turen ned til sentrum.

Selv om hun hadde et helt vanlig ærend i byen – klarte hun ikke å tenke klart, å konsentrere seg om det hun egentlig skulle gjøre. Ute av bussen drev hun rundt og småhandlet litt av det mest nødvendige – en tunika hun kunne bruke på terrassen, noen florlette, gjennomsiktige hotpants og litt sminke. Tankene drev av sted mens hun holdt på – og som vanlig dreide de seg om bare en ting, hun kjente hun ble varm og våt ved tanken. Heldigvis hadde hun vært forutseende nok til å kle seg så lett som mulig – med klær som gjorde at alt fuktige tørket bort når luften drev om henne mens hun gikk. "Det er godt man ikke kan se alt fuktigheten som driver rundt meg", tenkte hun mens hælene slo i asfalten og hun prøvde å finne balansepunktet mellom det å gå fort nok og ikke svette for mye.

Varmen innhentet henne gang på gang og etter hvert som solen steg lengre opp på himmelen ble det enda varmere. Luften stod stille rundt hvert hjørne hun passerte og til slutt ga hun opp og satte seg på en fortauskafé ikke langt fra Grensen – "en is-kaffe og en toast, takk". Is-kaffen smakte nydelig – men toasten rakk fort å bli myk og lite medgjørlig.

"Kan jeg sitte her, alt er visst opptatt?" Stemmen kom fra ingensteds. Hun så seg rundt men oppdaget ingen – svetten dryppet ned foran øynene hennes og ned mot munnviken. Det smakte salt. Hun gned forsiktig på øynene, blunket og tittet rundt på nytt. Rett foran henne satt en lyshåret kar med rett pannelugg og freidige øyne. Han smilte og spurte på nytt – "Ja, ja – selvsagt. Bare hyggelig." Lena tittet seg rundt og så flere ledige bord. Noe knøt seg i magen hennes, men likevel var hun avslappet og rolig. Hun ante en liten spenning i underlivet. Dette var hun ikke vant til, men halvt i ørska godtok hun den tilsynelatende frekkheten og tittet litt nøyere på de blå øynene hans og sommerfregnene som gjorde at han ikke lenger så like freidig ut.

De neste minuttene husket hun ikke så mye av – bare at det meste som ble sagt hadde hun vært enig i og etter en stund hadde hun forlatt stedet med denne fremmede mannen i hælene. De hadde kommet seg inn i en taxi og etter en tur som nesten var over før den begynte var de allerede i Frognerkilen og på vei ut på bryggene. Litt nervøs, men fremdeles uten vilje steg de om bord i en middels stor båt, en hvit motorbåt som denne mannen tydeligvis kjente. Antakelig var det hans egen, for han spratt ledig ombord, låste opp og geleidet henne ned i kahytten. Uten å ane hva som skjedde satt hun plutselig i en skinnsalong med et champagneglass i hendene og skålte. Hun dyttet i seg jordbær og champagne så fort han klarte å fylle i glasset og han hjalp henne med å dytte jordbær inn i den rødmalte munnen hennes.  Klissete champagne blandet seg med fruktjuicen og rant nedover klærne hennes, magen hennes og fortsatte til hele kroppen hennes var en fruktig, rød gjørme. Vanvittig nok brød hun seg ikke om at klærne hennes sannsynligvis var ødelagte. Det strammet seg i underlivet og hun kjente hendene hans nedover bena sine, strykende lett. Det kilte, det knøt seg og hun vred seg over alt dette som skjedde uten at hun klarte å ha noen form for kontroll. Da skjedde det! Et knepp og så satt den ene hånden hennes fast. Et knepp til så stod hun plutselig i midtgangen – solid boltet fast med håndjern i to ringer som var sveiset fast over hver sin dør på hver side av midtgangen. Foran henne stod det et bord som var del av salongen. Hun begynte å rive i håndjernene – til ingen nytte. Før hun fikk summet seg kneppet det også rundt bena hennes og nå satt hun virkelig fast.

Desperat prøvde hun å spytte ut jordbærene som var igjen i munnen. Mens hun drev på, kjente hun en arm som holdt henne rundt pannen og bøyde henne så langt bak at det var en enkel sak for den som stod bak henne å lure en knebel inn i munnen hennes og stramme til. Det hele gikk så fort at hun ikke klarte å få fram en lyd. Deretter ble lyset slukket og alt ble stille…

Etter flere minutter hørte hun en lyd av noen som beveget seg bak henne. Ørska var som blåst vekk og hun oppfattet klart og tydelig lyden av skritt som fjernet seg bakover i korridoren. Litt romstering fulgte og så kom skrittene tilbake igjen. Nå hadde hun rukket å bli litt redd, men champagnerusen holdt på å ta overhånd og hun kjente at verden begynte å snurre. I løpet av sekunder ble det helt mørkt og hun skjønte at nå hadde hun blitt blindet av noe som ble lagt over øynene hennes og strammet til. Det gjorde ikke vondt, men hun mistet fullstendig retningssansen og hele verden begynte å svømme. Hun hang uten vilje i håndjernene fra taket.

Overraskende nok ble håndjernene løsnet fra taket, først den ene – men armen hennes ble tvunget framover og mot bordet som stod foran henne. Deretter den andre – og hun skjønte at nå lå hun med overkroppen over bordet mens armene hennes ble bundet forover slik at den eneste stillingen som ikke gjorde vondt var å ligge med overkroppen oppå bordet. Føttene hennes satt ennå fast i gulvet.

"Jeg heter Dag." Stemmen kom overraskende og trengte inn i underbevisstheten hennes – akkurat som om det var en invitasjon til å bli bedre kjent. Hun kjente noe kaldt mot låret og ble redd. "En kniv?" "Ikke vær redd, det er ingen kniv" sa stemmen. Hun hørte saksen kutte noe og merket at plaggene ble klippet av henne, ett etter ett. Til slutt var hun helt naken – og hendene hans begynte jakten for å finne det som var mest opphissende for henne. Lekent lurte de seg inn i alle krinkelkroker av kroppen hennes, i nakken, på undersiden av armene, baksiden av knærne, innsiden av lårene og fant til slutt den harde, fuktige knappen hennes. En lyd unnslapp nesen hennes – saligheten var på vei til å ta henne bort fra redselen. Hun hadde ingen sjanse til å unnslippe. Da han trengte seg inn i henne var hun allerede hinsides og etter bare noen sekunder ristet og skaket kroppen hennes så hun var redd for at hun skulle miste forstanden. Hans ekstase ble også kortvarig og dagen fortsatte slik den hadde begynt, men med en enda fuktigere, enda mer klebrig masse som fløt nedover lårene hennes.

Hun hørte et lite skrik og bråvåknet. Foran seg så hun nattbordet med vekkerklokka og hun merket en varm kropp som trakk seg vekk bak henne. Hun var våt, kåt og ikke så lite trøtt, men skjønte at det hadde vært en drøm. Med en liten glipe mellom øyelokkene snudde hun seg så vidt og så brystkassa og det fornøyde smilet til ektemannen sin som gliste lurt mens han spurte: "Skal vi ta en båttur i dag, det er så varmt og fuktig nå?"

Var det bare tilfeldig?

Kommentarer: (0)

Vis/skjul kommentarer

Vis/skjul kommentarskjema