Little miss Story

Under overflaten

Her ligger jeg, med dyna langt over hodet og gjemmer meg for resten av verden, gjemmer meg for alle krav, all kritikk, all krangling og vonde ord, likegyldigheten. Ensomheten.

Å gjemme seg for ensomheten helt alene er neimen ikke lett.

Mens jeg ligger her, helt alene, med knærne oppunder haka og stirrer tomt fremover og lar tankene stilne, sitter min venn langt unna meg. Jeg har prøvd å nå min venn, men svaret som kom frøs tillitten til is. Da jeg endelig hadde tint såpass at jeg var rede til nok en gang å strekke meg ut til han, brant han ned alt mitt håp. Jeg prøvde å fortelle noe, men det er ikke lett å fortelle om sin sorg til en rygg.

Jeg lar tankene vandre såpass at jeg skulle ønske min venn kom hit under dyna sammen med meg, han skulle spurt om hvordan jeg virkelig hadde det, og latt meg gråte på skulderen hans. Han skulle ha holdt om meg og fortalt meg at jeg ikke var alene. At han alltid ville være her for meg.

Jeg trekker pusten dypt, jeg kjenner det stikker i halsen av tilbakeholden gråt. Men jeg klarer ikke å slippe taket.
Jeg har aldri vært særlig flink til å slippe taket.

Lyden av en dør som smeller får det til å rykke av nervøsitet i kroppen min, og jeg kjenner forventningen bygger seg opp som en varm klump.
Men like fort som jeg kunne kjenne en anelse av den, like fort blir den til en diger ball av smerte, ensomheten vokser. Skuffelsen er som et hardt slag, og smaken av galle velter seg oppover i halsen min, truer med å ta overhånd, prøver å få meg ut fra tryggheten under dynen.

En vellkjent stemme kommer fra døren,
hva er det du driver med? litt gretten.
Jeg ligger her å gjemmer meg for ensomheten svarer jeg.
Svaret som kommer virker livløst og likegyldig, ja vel, og hvorfor det?
Fordi jeg er lei meg sier jeg stille, håpefullt. Mens tankene mine legger til, kommer du hit under dyna til meg og trøster meg.
Stillhet, jeg ser for meg det vante trekket på skuldrene, måten han går lydløst bort, uten varme, kun den kalde ryggen som er så vannskelig å åpne seg for. Ryggen som sperrer meg ute.

Jeg hører tv`n bli slått på. Hvis jeg trodde sorgen presset på før, er det ingenting iforhold til det som bygger seg opp nå. Det svir, og klumpene i halsen får meg til å gispe etter luft der den prøver å drukne meg. Men fortsatt ingen tårer.

Jeg lukker øynene, drømmer meg vekk. Tegner frem han som skulle ha ligget her og holdt rundt meg i tankene. Prøver å forestille meg hvordan det ville føles ut som. Hvordan det ville være om han brydde seg, hvordan det ville føltes om vi kunne dele av hverandre med hverandre. Pusten dirrer, ikke tenk slik, sier jeg forsiktig til meg selv.

Jeg strekker forsiktig ut en arm, kjenner den kalde luften kjærtegne fingertuppene mine, prøvene strekker jeg meg litt lenger, redd for hva som venter meg. Redd for å kjenne det jeg allerede vet er der. Tomheten, ensomheten.

Nå har jeg endelig kommet hjem fra butikken, følte meg som en utstøtt der jeg gikk med hovene øyne, snørra som kunkurerte med svetten, og en hals som føles ut som piggtråd.
Skal si det var godt å synke ned i sofaen igjen, tre dyna opp til nesa, og deilige airkondition på fullt. Deilig lindrene is på bordet, og noen boller for å få fyllt opp magen med litt andre ting enn hostesaft, juce og is. en god film på tv nå så er alt helt topp, uansett hvor varmt og godt det er ute. Gleder meg til gubben kommer hjem fra jobb slik at jeg har en armkrok å ligge i som gjør alt til en perfekt møkkaforkjølelsesdag.

Nå sitter jeg her å smiler for meg selv. Da jeg kom ut av dusjen istad, tittet jeg på speilet som til vanelig var dekket av dogg. Så stort å se skulle det ikke være. Men der lyste det frem et hjerte med mitt og gubbens intinaler. Jeg må si det er søtt å se hva han har gjort, og det gir meg en god følelse at dog alle våre problemer, fortsatt kan være like barnslige i våre kjærlighetserklæringer ovenfor hverandre og oss selv, som vi var for 5 år siden. Det gir meg også en vekker på hvor viktig de små tingene er. Og hvor fantastisk han kan være, selv om han ikke viser det så altfor ofte.

Huff, så ble det ingen sommerferie på meg og gubben i år heller. Siden han nettopp har startet i ny jobb så har han ikke fått jobbet opp til å kunne ta fri. Og vi som hadde store planer om å dra til høylandet i skottland. Sårt, har alltid drømt om å dra dit, der magien ligger i luften, vinden synger toner av en forlengst svunnen tid og dalene bærer på skjulte hemmeligheter. Tenk å stå på toppen, la vinden kjærtegne kroppen og bare eksistere, nyte det vakre synet. *drømme seg vekk* eller enda bedre, tenk å ha heftig elskov under noen feller mens regnet ligger i luften over oss. Gjemt for hele verden, gjemt fra moderne mas og tjas. Trenger sårt en slik ferie nå ja. Men men sånn kan det gå, får krysse fingrene til neste år, og heller klare meg med hytta til da.

Til en forandring fikk jeg en god morgen i dag. Etter å ha hanglet litt de siste dagene, var jeg ti ganger værre i går kveld når jeg la meg. svetten rant strie strømmer og kvalmen bølget i storm, truet med å få ut det lille jeg hadde fått i meg den dagen.
Men i dag må jeg si at jeg fikk en fin start. Jeg våknet av meg selv kl 12. Lettere sjokkert over at gubben hadde latt meg sove ut i fred for hund og katter, og ikke minst han selv. Etter å ha ligget og vurdert om jeg skulle stå opp eller ikke, fant jeg nå ut at opp måtte jeg. Så jeg slang på meg morgenkåpen hans og turslet ut i stua. Og der ble jeg møtt av et strålende god morgen fra han, bikkja som lå kliss våt av regnet på plassen sin, og ikke i sofaen, sensasjon. Og to søte som lå pent i klatrestativet sitt.
Gubben tok varsomt rundt meg og spurte om jeg var bedre, etter at han hadde konstantert at det var jeg jo, geleidet han meg inn på badet. Lot morgenkåpen gli av skuldrene mine, og plaserte meg fint i dursjen. Hvor han først lot den varme strålen kjærtegne kroppen min, før han begynnte å såpe meg inn. Han skylte av meg og spredte bena mine. Han kysset meg langs halsen, mens hånden hans fant sin vei. Slik ble vi stående helt til han presset meg opp mot veggen. løftet opp benet mitt og presset seg inn.
Jeg kan ikke beskrive den herlige følelsen av han som fyller meg helt og holdent opp.
Han dro seg ut igjen etter at han var ferdig. Løftet meg ut av dusjen, han tørket meg og kysset meg om hverandre. Han viste vei til soverommet og la meg ømt ned, hvor han fortsatte til jeg kom i en herlig orgasme.

Så dro han på jobb, etter å ha gitt meg fler lidenskapelige kyss, og hvisket inn mot øret mitt, "jeg elsker deg"
Kan ikke huske sist han hadde lyst på meg i så stor grad som han hadde i dag. Klarer ikke annet enn å sitte her å smile for meg selv mens jeg vet at han vil komme hjem igjen i kveld. Og hvor godt det vil være å synke ned i armene hans, stryke han langs ryggen og hviske stille tilbake "elsker deg og"